Ukens analyse, 28. februar 2019

Den neste fasen i Venezuelas konflikt: tre scenarier


Ukens analyse er skrevet av Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. Hun skriver om den politiske situasjonen i Venezuela og tre mulige scenarier for den neste fasen av konflikten.

Atlanterhavskomitéen publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av Den norske Atlanterhavskomités samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med andreas@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.

Den 23. februar skulle store mengder nødhjelp rulle inn fra Colombia og Brasil til Venezuela, etter den Venezuelanske opposisjonen sin plan. Det skulle tvinge de militære til å åpne veien, og derigjennom svekke Nicolas Maduro tilstrekkelig til å bli presset til å gå av. Planen var støttet av USA og nabolandene, og forventningene var enorme, bygget opp gjennom ukesvis med økonomisk og diplomatisk press, og militære trusler. Planen mislyktes på mange punkt. Nødhjelpen ble som ventet stoppet. Selv om 326 venezuelanske soldater rapporteres å ha desertert og søkt tilflukt i Colombia, er det ingen tegn på at generalene vender seg bort fra Maduro. Hva kan nå veien videre være?


Nicolas Maduro, som har vært Venezuelas president siden 2013, nekter å gi fra seg makten i det kriserammede landet (Foto: Archivo Medios Públicos EP, Flickr CC BY).

En militær konfrontasjon er fremdeles en mulighet, og USA rasler fremdeles med sablene, på tross av at dette ble avvist av de latinamerikanske landene på et møte 25 februar. Det vil imidlertid ha enorme kostnader, og kan bidra til både å styrke Maduro og svekke opposisjonen. Da opposisjonen den 23. januar stilte seg bak Guaidó som landets president, tok den en enorm risiko, selv om den hadde grunnloven i hånd. Guaidó sitt parti Voluntad Popular klarte da å samle opposisjonen etter mange år med splittelse, men ettersom tiden trekker ut kan splittelser igjen komme til overflaten. Ikke minst er det stor motstand mot Guaidós åpning for en militær løsning. Samtidig er det klart at regjeringssiden, eller «chavismen», også har blitt samlet etter 23. januar, etter lengre tids splittelse. Den har særlig gått mellom Maduro-lojale grupper og grupper lojale til Diosdado Cabello, leder av den Grunnlovgivende forsamlingen, med større støtte blant de militære. Jo mer USA rasler med sablene, jo mer brukes den ytre aggresjonen til å samle «chavistene». Og selv om Maduro er historisk upopulær, så sitter støtte til opposisjonen langt inne, både blant nåværende og frafalne «chavister». Støtten fra Kina og Russland har så langt i krisen vært mer moralsk enn konkret, men særlig Russland kan komme Maduro til unnsetning i en konfrontasjon.


USAs utenriksminister, Mike Pompeo, under en sesjon om Venezuela i FNs Sikkerhetsråd den 26. januar i år (Foto: United States Department of State, Wikimedia Commons).

Et mer sannsynlig, men ikke mindre deprimerende, scenario er at konflikten eskalerer som et resultat av en fragmentering av de Venezuelanske væpnede styrkene. Maduro beregnes å ha rundt 500.000 mann under våpen, inkludert de militære, politi, væpnede sivile militser, og de såkalte colectivos – gjenger bevæpnet av staten for å «forsvare den bolivarianske revolusjonen». Det var særlig sistnevnte som var involvert i å stoppe nødhjelpen. Om Maduro sitt regime blir ytterligere svekket på grunn av sanksjoner utenfra, kan hans mulighet til å betale styrkene svekkes ytterligere. Det er imidlertid langt mer sannsynlig at militser, collectivos og deler av de militære da skaffer seg nye private inntektskilder, enn at de sverger lojalitet til opposisjonen. Det kan være alt fra paramilitær virksomhet til smugling av narkotika og andre varer, og skape et enda mer voldelig og kaotisk bilde enn i dag.


Juan Guaidó taler under en demonstrasjon mot Maduro i Caracas den 2. februar i år (Foto: Wikimedia Commons).

Det tredje scenariet er det eneste som kan få Venezuela på rett kjøl: Forhandlinger mellom opposisjonen og «chavistene» om Maduro sin avgang, opprettelsen av en overgangsregjering og betingelser for et snarlig nyvalg med internasjonal observasjon. Det bør også innebære en rask implementering av en økonomisk redningsplan, og avvikling av sanksjonene. For å få til slike forhandlinger, må både den militære ledelsen og chavistene være med, og man må enes om en overgangsfigur som sannsynligvis verken kan være Guaidó eller Maduro. En slik løsning har bred internasjonal støtte, men er vanskelig å få til i dagens situasjon. Helt umulig er det likevel ikke, og i dagene og ukene som kommer er det helt sentralt at det internasjonale samfunnet fortsetter å være tilstede, ikke bare med trusler, men også med konkrete løfter om støtte til en løsning. Hvis ikke kommer det samme internasjonale samfunnet til å få en regional krise å forholde seg til i mange år fremover.

Benedicte Bull er professor ved Senter for utvikling  og miljø ved Universitetet i Oslo. ​Hennes faglige interesser inkluderer internasjonal politisk økonomi, komparativ politisk økonomi og mer spesifikt forholdet mellom politikk, statsbygging og utvikling, med særlig fokus på Latin-Amerika.