Ukens analyse, 01. november 2018

Forventninger til mellomvalget


Ukens analyse er skrevet av Anders Romarheim, førsteamanuensis ved Institutt for forsvarsstudier. Romarheim skriver om forventningene til det amerikanske mellomvalget, som finner sted tirsdag 6. november.

Atlanterhavskomitéen publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av Den norske Atlanterhavskomités samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med andreas@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.

Neste uke går amerikanske velgere til urnene for å avgjøre hvem som skal styre Kongressen. Mellomvalg er alltid en parentes i forhold til de årene USA i tillegg til Kongressen også velger President. Imidlertid oppleves ofte mellomvalget som veldig viktig når man står midt oppi det. Kongressen legger jo den viktigste føringen og beskrankningen på den sittende presidentens politiske handlingsrom, ved siden av grunnloven og Høyesterett. Mellomvalget tar temperaturen på det politiske USA. Med Trump i Det hvite hus, og som en aktivt involvert kraft i valgkampen, skjerpes utvilsomt frontene.


Kongressen på Capitol Hill i Washington D.C. (Foto: Wally Gobetz, Flickr CC BY).

Demokratiske valg handler om mer enn numeriske valgutfall oppnådd innenfor på forhånd avklarte og fastlagte spilleregler og valgsystemer. Valg handler også om oppfatninger. De skal omsette folkets vilje og stemme(r) i en beslutnings- og styringsdyktig regjering for landet. Dette forløper ikke alltid uten problemer, og den parlamentariske situasjonen i både Norge og Sverige illustrerer for øyeblikket dette. La oss avlegge skandinavisk politikk en lynvisitt før vi returnerer til USA og Europas forventninger til det amerikanske mellomvalget.

KRFs leder har startet en prosess som han ønsker skal føre til regjeringsskifte i Norge. Et slikt linjeskift inntreffer oftest rundt valg. Mens i Sverige, som nylig hadde valg, fremstår regjeringsalternativene nå så uklare at nyvalg er tiltagende sannsynlig. Grunnen er at høyreving-partiet Sverigedemokratene gjorde et historisk sterkt valg. Eller gjorde de egentlig det? Ja, de hadde stor fremgang fra tidligere valg. Men mediedekningen i forkant tilsa at man fryktet/forventet at SD ville komme over 20 % og kanskje bli Sveriges nest største parti etter Sosialdemokratarna. Ut ifra disse forventingene vil mange si SD skuffet i valget 2018. På samme måte vil nok mange som stemte KRF, utfra en forventning om at de ville fortsette som støtteparti for Solberg-regjeringen, bli skuffet om KRF skulle skifte side i norsk politikk.

I toparti-systemer som det amerikanske fremstår oftest alternativene, konstellasjonene og frontene langt tydeligere. Like fullt overstyres valgresultatene der også i noen grad av forventninger. I det britiske «toparti-systemet» kalte Theresa May til nyvalg i 2017, beholdt makten, men tapte flertallet og politisk autoritet i valget. Som i Storbritannia, er som kjent USAs kongress delt i to kamre. Meningsmålingene tilsier at demokratene vil ta Representantenes hus, mens republikanerne forsvarer sitt flertall i Senatet. Avvik fra dette utfallet vil vekke noe oppsikt og i tydeligere grad krone ett parti som vinnere, og det andre som tapere av årets kongressvalg.

Om demokratene tar «huset» vil det resultere i en forbedring av deres maktposisjon i Washington DC. De vil overta lederskapet av samtlige komiteer i Representantenes hus, og vil i større grad kunne utfordre og bremse President Trumps evne til å få gjennomslag for sin politikk. Husets bremsepedaler er mange. Men kontroll av Senatet er alltid viktigere. Her kan man stanse utnevnelser og i større grad ha innflytelse over utenrikspolitikken. Den særdeles betente prosessen som ledet fram til utnevnelsen av Høyesterettsdommer Kavanaugh, ville simpelthen fått motsatt utfall om demokratene hadde hatt flertall i Senatet.

Kavanaugh-misæren kan være en pekepinn på hva som vil skje etter mellomvalget. USA har siden 90-tallet befunnet seg i en langvarig tiltagende trend av polarisering. Mange, inkludert meg, vil si at det virkelige åpningsskuddet for dette var riksrettssaken mot Bill Clinton. Det politiske klimaet er nå så giftig, at de harde numeriske utfall av valget vil benyttes av begge sider til å skyte ned og trenere det andre partiets prosjekter og fremstøt. Verst av alle vil antagelig Donald Trump være. Trump er den første president på svært lenge som ikke later til å ha en ambisjon om å samle det uensartede og mangfoldige USA. Han er ingen «uniter».


President Donald Trump taler til velgerne under et valgkamparrangement i oktober 2018 (Foto: Gage Skidmore, Flickr CC BY).

Det som opptar Trump er å vinne, og å knuse sine motstandere og fiender. Det virker som de konkrete politiske sakene og gevinstene er underordnet prosessen, nemlig at Trump må fremstå som en ubestridt vinner. Dette er en form for apolitisk pragmatisme, i en evig valgkamp. Intet storsinn eller utstrakt hånd kan forventes om Trumps parti beholder flertall i kongressen. Trumps uforsonlige populistiske linje gjør politiske nederlag mer smertefulle.  «Lat som om jeg er på stemmeseddelen», maner han til engasjerte sympatisører på sine valgkamparrangementer. Slik gjør han dette valget til en folkeavstemning over sitt eget lederskap. Men Trump vil nok raskt skylde på andre, dersom begge kamrene skulle ryke.

At vi får en form for folkeavstemning over Trump styrer nok Europas forventninger til valget. George W. Bush var upopulær i vår del av verden. Han også møtte protester på besøk i «sikre» hovedsteder som London. Men Trump er betydelig mer kontroversiell og mislikt. Europas forventinger er at det amerikanske folk skal søke å balansere snarere enn validere det som for det store flertall i Europa fremstår som en ugunstig politisk dreining i USA. Europa er i amerikanske politiske termer i hovedsak demokratisk, og mange misliker Trump.

Skulle Trumps parti vinne mellomvalget, vil han antagelig si noe i retning av det Bush sa etter gjenvalget i 2004: «I earned capital in the campaign, political capital, and I intend to spend it." Trump hoverer gjerne. En republikansk seier i begge hus vil gjøre det politiske Europa mismodig, også i de sikkerhetspolitiske miljøene. Siden NATOs opprettelse har vi aldri hatt en amerikansk president som er mindre villig til å engasjere seg i alliansen på alliansens premisser.

Dette bekymrer rimeligvis europeiske allierte dypt. For de tradisjonelle europeiske stormaktene fremstår Trump som uskikket til sitt embete: en mann som kan forrykke maktbalansen og skape unødig ustabilitet. Trump behandler venner som fiender og fiender som venner. Nære bånd og langt vennskap garanterer på ingen måte for ublid omtale eller behandling. På den bakgrunn danner Europa seg klare formeninger om hvem som bør vinne valget i USA. Samtidig synes vi – på noe hyklersk vis – det er utilbørlig dersom USA mener for sterkt om hvem som bør ha makten i våre egne land.

Min forventning til mellomvalget er at en blå bølge ikke inntreffer, og dermed intet valgskred i favør demokratene. Til det går økonomien for godt. Trump er kontroversiell, men ikke upopulær nok i USA til at også senatsflertallet ryker. Skulle dette mot formodning inntreffe, vil nok Trumps hardtslående håndtering av den senere tids masseskytinger og terror spille inn. Det sikreste å spå om den politiske utviklingen i USA, er dessverre at ingen depolarisering er i sikte. Intet ser ut til å stagge Trumps retorikk, og så lenge han har et godt grep om den republikanske megafonen, vil forsonende appeller til samhold overdøves. I begge partier.

Anders Romarheim er førsteamanuensis på Institutt for forsvarsstudier ved Forsvarets høgskole. Han har en doktorgrad i War Studies fra King's College, London, har tidligere arbeidet ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) som prosjektleder for terrorismeforskningen, og er spaltist i Morgenbladet. Hans ekspertområder inkluderer amerikansk politikk, terrorismeforskning, sikkerhet og beredskap.

 

PS! Den 6. november inviterer Den norske Atlanterhavskomité, i samarbeid med OsloMet og Tankesmien Agenda, til valgvake på Kulturhuset i Oslo i forbindelse med det amerikanske mellomvalget. Les mer om dette her.