Ukens analyse, 25. oktober 2018

Kvinner, fred og sikkerhet


Ukens analyse er skrevet av Torunn L. Tryggestad, assisterende direktør ved PRIO og direktør ved PRIOs Centre on Gender, Peace and Security. Tryggestad skriver om gjennomføringen av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om inkludering av kvinner og kvinners rettigheter og interesser i alt arbeid for internasjonal fred og sikkerhet.

Atlanterhavskomitéen publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med andreas@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.

I dag, torsdag 25. oktober, holder FNs sikkerhetsråd sitt årlige møte om ‘Kvinner, fred og sikkerhet’. 18 år har gått siden Sikkerhetsrådet vedtok resolusjon 1325, som forpliktet FN og det internasjonale samfunnet til å inkludere kvinner og kvinners rettigheter og interesser i alt arbeid for internasjonal fred og sikkerhet. Resolusjonen forpliktet også det internasjonale samfunnet til økt innsats for å bekjempe og beskytte kvinner mot seksualisert vold i krig og konflikt. Hvordan står det så til med gjennomføringen av denne resolusjonen?

I løpet av de 18 årene som har gått har mye skjedd på det normative området. Vår forståelse av sikkerhetsbegrepet har endret seg vesentlig. Det samme har vår forståelse av konfliktforebygging, konflikthåndtering og fredsbygging. I dette bildet har kvinners deltakelse og rettigheter fått en stadig mer sentral plass. En rekke oppfølgingsresolusjoner til Resolusjon 1325 har blitt vedtatt av FNs sikkerhetsråd, som hver er mer spisset og forpliktende i språket enn «moder-resolusjonen». Globalt refererer man ikke lenger bare til en enkeltstående resolusjon. «Kvinner, fred og sikkerhet» (KFS) har blitt en egen agenda, med en stadig voksende oppslutning. Eksemplene på gjennomslag er mange; FN-systemet har utarbeidet retningslinjer og plandokumenter for gjennomføringen av denne agendaen, det har blitt opprettet en egen spesialutsending på temaet seksualisert vold i krig, bruk av seksualisert vold i krig og konflikt har blitt definert som en krigsforbrytelse i folkeretten, og KFS-agendaen har blitt en integrert del av FNs bærekraftsmål (se også Women, Peace and Security Index).

Vi ser også at et jevnt økende antall av FNs medlemsland ikke bare vedtar nasjonale handlingsplaner for gjennomføring av KFS-agendaen, men også løfter likestillingsnormer og kvinners deltakelse opp og fram som en sentral dimensjon ved sin utenrikspolitikk. Blant disse landene har Sverige uten tvil fått mest oppmerksomhet, med sin feministiske utenrikspolitikk. Så progressiv ble denne politikken vurdert å være at utenriksminister Margot Wallström i 2015 ble listet som en av verdens 100 ledende Global Thinkers av tidsskriftet Foreign Policy. Men Sverige er ikke alene. Land som Australia, Canada og New Zealand har også vedtatt politikk – særlig på det utviklingspolitiske området – med feministisk merkelapp. Norge har også gjort KFS til en sentral dimensjon i sin utenrikspolitikk, uten eksplisitt å definere politikken som «feministisk». I praksis er den likevel minst like feministisk eller «kvinnevennlig» som Sveriges i sin innretning normativt, politisk og finansielt.  På norsk side har holdningen vært at man ikke trenger å sette merkelapper som «feministisk» på politikken; «vi bare gjør det».

Fra presentasjonen av Norges første kvinnelige utenriksminister, Ine Eriksen Søreide (Foto: Skjermbilde fra Erna Solbergs Facebook, 20. oktober 2017).

Om man kaller utenrikspolitikken feministisk eller ikke, det som er sikkert er at trykket er økende for å føre en kvinnevennlig utenrikspolitikk. Det handler både om å gjøre kvinner mer synlige som deltakere i utformingen og iverksettelsen av utenrikspolitikken, og at politikken i seg selv skal ha et fokus på å styrke kvinners rettigheter globalt. Og det er ikke bare vestlige land som fronter denne agendaen. Nylig kom nyheten om at Etiopia for første gang i landets historie har fått en kjønnsbalansert regjering, og at kvinner har blitt utnevnt som ministre for både Forsvarsdepartementet og et nyopprettet Fredsdepartement. Tilsvarende har Rwanda også nylig fått en ny regjering, med 50% kvinner blant ministrene.   

KFS-agendaen har blitt så viktig at den i økende grad nå utgjør en konkurransearena. Dette ser vi ikke minst i kampen om ikke-permanent plass i Sikkerhetsrådet for perioden 2021-2022. Her kjemper Norge mot Canada og Irland om et av setene. Alle de tre landene vektlegger KFS-agendaen i sine respektive kampanjer. Foreløpig ser Canada ut til å ha trukket det lengste strået, i alle fall med tanke på synlighet for sine mange ulike initiativer.

Diskusjon under Open Days on Women, Peace and Security i Kabul, Afghanistan (Foto: UNAMA, Flickr CC BY).

Gjennomføring i praksis

Mye er altså oppnådd med hensyn til normativt og politisk gjennomslag for KFS-agendaen, men det er fortsatt en lang vei å gå når det gjelder gjennomføringen av resolusjonen ute i konfliktområder. FNs generalsekretær understreker i sin ferske rapport på KFS at vi fortsatt står overfor betydelige utfordringer. Fortsatt blir kvinner og jenter utsatt for grove, seksualiserte overgrep i krig og konflikt. Og fortsatt er det slik at kvinner er marginalisert i fredsforhandlinger og fredsprosesser. Han viser til at i perioden 1990-2017 utgjorde kvinner bare 2% av fredsmeklerne og 8% av fredsforhandlere. Videre utgjorde kvinner bare 5% av de som bevitnet eller signerte avtaler i de større fredsprosessene i denne perioden. Kvinners lave deltakelse og mangelfulle inkludering i fredsprosesser – både formelt og uformelt – blir sett på som et vesentlig hinder for å oppnå langvarig fred og bærekraftig utvikling. Stadig mer forskning viser nemlig at der kvinner deltar aktivt og meningsfullt i fredsprosesser øker sannsynligheten for at man vil komme frem til en fredsavtale, at fredsavtalen nyter større legitimitet i befolkningen og at freden varer lengre (Krause m.fl., 2018). Gjennomføring av KFS-agendaen er altså ikke bare et spørsmål om rettferdighet for kvinner, men også et spørsmål om økt sannsynlighet for å oppnå en bedre og mer langvarig fred.


Referanser og anbefalt videre lesning:

Krause, Jana, Werner Krause og Piia Bränfors (2018) ‘Women’s Participation in Peace Negotiations and the Durability of Peace’, International Interactions, 44:6.

Norges regjering (2015) Kvinner, fred og sikkerhet: 2015-2018. Handlingsplan.

Skjelsbæk, Inger og Torunn L. Tryggestad (februar 2019) "Donor States Delivering on WPS: The Case of Norway", in Davies, Sara; & Jacqui True, eds, The Oxford Handbook of Women, Peace, and Security. Oxford: Oxford University Press.

Sveriges regjering (2018), Håndbok  i feministisk utenrikspolitikk.

UN Secretary-General (2018) Report of the Secretary-General on women and peace and security, S/2018/900, 9 October.

UN Women (2018) Women’s Meaningful Participation in Negotiating Peace and the Implementation of Peace Agreements, Report of the Expert Group Meeting,

Oversikt over land med nasjonal handlingsplan på ‘kvinner, fred og sikkerhet’.

 

Torunn L. Tryggestad er assisterende direktør ved Peace Research Institute Oslo (PRIO), samt direktør ved instituttets Centre on Gender, Peace and Security.