Ukens analyse, 20. november 2017

Norsk svalbardpolitikk – hvor står den internasjonalt?


Ukens analyse er skrevet av Ragnhild Grønning, forsker ved Nordområdesenteret ved Nord Universitet, og Research Associate ved The Arctic Institute. Ragnhild skriver om norsk svalbardpolitikk og presenterer ulike internasjonale syn på denne. God lesning!

Hver uke presenteres en tidsrelevant analyse, håndplukket av en av Atlanterhavskomitéens samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra med ukens analyse, ta kontakt med magnus@dnak.org.  


I de siste ukene har vi kunnet lese flere overskrifter om Svalbard i norske medier. Det har blitt skrevet om at det russiske forsvarsdepartementet mener at norsk svalbardpolitikk kan føre til krig, det har vært strid med EU om snøkrabbefiske, samt registrering av russiske militærøvelser rundt øygruppen. I Svalbardmeldingen fra 1999 (St meld nr. 9) står det at Norge møter betydelig anerkjennelse og respekt i det internasjonale samfunnet for sin håndtering av traktatforpliktelsene i Svalbardtraktaten. Denne formuleringen har derimot blitt fjernet fra de nyere Svalbardmeldingene. Disse mediesakene forteller oss at den norske svalbardpolitikken er omstridt, og møter reaksjoner fra flere enn bare Russland. 

Svalbardtraktaten og likebehandlingsprinsippet

Det er først viktig å understreke at Norges suverenitet på Svalbard ikke er omstridt. Norges suverenitet blir fastslått i Svalbardtraktaten fra 1920, som nå er signert av totalt 44 land, blant annet Russland, Storbritannia og flere EU-land. Traktaten gir i tillegg borgere fra de land som har undertegnet avtalen lik rett til å oppholde seg og drive næringsvirksomhet på øygruppen. Dette blir referert til som likebehandlingsprinsippet. Problemet er at Svalbardtraktaten er vag, spesielt når det gjelder havområdene rundt øygruppen. Gjennom moderne havrett har en kyststat vanligvis rett til å etablere en økonomisk sone på 200 nautiske mil fra grunnlinjene, hvor den har eksklusive rettigheter over alle naturressurser i havet, samt på og under havbunnen. Svalbardtraktaten ble underskrevet før moderne havrett var etablert, og sier ikke noe eksplisitt om området utenfor territorialfarvannet på 12 nautiske mil.

Russland er kritisk til flere deler av den norske svalbardpolitikken, men den største uenigheten går nettopp på området utenfor territorialfarvannet. Mens norske myndigheter mener at de har de eksklusive juridiske rettighetene i havområdene utenfor øygruppen, hevder russiske myndigheter at likebehandlingsprinsippet fra Svalbardtraktaten også gjelder her og at Svalbard har en egen kontinentalsokkel. Norske myndigheter mener altså at man ut fra ordlyden i traktaten og moderne havrett kan tolke det dit hen at Svalbardtraktaten ikke gjelder for områdene utenfor territorialfarvannet. 


Fiskevernsonen

Til tross for at norske myndigheter mener de har rett til å etablere en full økonomisk sone utenfor Svalbard, har de ikke gjort det enda. I 1977 opprettet Norge en såkalt midlertidig fiskevernsone på 200 nautiske mil rundt Svalbard for å bevare ressursene i havet og regulere fiske. Sammenlignet med en vanlig økonomisk sone, er Norges juridiske rettigheter i fiskevernsonen begrenset. Det betyr altså at Norge ikke har enerett til å fiske i denne sonen, men administrerer tildeling av fiskekvoter til andre land. Tildelingen av kvoter har tatt utgangspunkt i de landene som tradisjonelt har fisket i området, deriblant Russland. Russland har stort sett overholdt norske reguleringer, men hevder formelt at Norge ikke har noen rett til å opprette en fiskerisone og at den er i strid med Svalbardtraktaten. Likevel har den norske kystvaktene ved flere anledninger arrester russiske trålere for brudd på reguleringene i sonen, noe som har ført til protest fra russiske myndigheter.

Også andre land, deriblant Island, Storbritannia og Spania har protestert mot den norske fiskevernsonen, og hevder at Svalbardtraktaten gjelder også i dette området. Også EU tolker traktaten til å gjelde utenfor territorialfarvannet og på kontinentalsokkelen, og i 2016 varslet EU om at Europakommisjonen hadde utstedt lisenser for å fiske snøkrabbe rundt Svalbard. Dette førte til sterke reaksjoner fra norske myndigheter, og fiskeriminister Per Sanberg sa «Vi kommer ikke til å gi en eneste krabbe». Den norske kystvakten hadde da arrestert en litauisk tråler med lisens fra EU. Baltiske fiskere har forsøkt å bringe denne saken til EFTAs overvåkningsorgan ESA, men fikk i oktober i år avslag. Latvia har truet med å ta saken til den internasjonale domstolen i Haag.

Inspektører fra KV Svalbard inspiserer en fisketråler under en inspeksjon. Foto: Jonas Selim / Forsvaret


Har Svalbard en egen kontinentalsokkel?

Ikke bare fiske i havområdet rundt Svalbard har vært omstridt. I 2015 utlyste Norge nye blokker for oljeboring nord i Barentshavet, noe som ble møtt med sterke protester fra Russland. Russland hevder at noen av disse blokkene ligger på kontinentalsokkelen til Svalbard og at Norge dermed bryter Svalbardtraktaten gjennom denne utlysningen. Norge mener at kontinentalsokkelen rundt Svalbard er norsk og at de omstridte blokkene derfor ligger på norsk kontinentalsokkel. Norske myndigheter trenger dermed ikke å konsultere med Russland eller andre når det gjelder oljevirksomheten.

Russiske myndigheter har flere ganger etterspurt samtaler med Norge når det gjelder uenigheten om Svalbard, men russisk UD har uttalt at de møter motstand. Russlands utenriksminister Sergei Lavrov uttrykte sterk misnøye med mangelen på dialog om Svalbard på et møte i Barents Euro-Arctic Council nylig. Børge Brende svarte da at «Norge følger hvert eneste komma i Svalbardtraktaten». Norske myndigheter har konsekvent uttalt at stabilitet og forutsigbarhet er et mål med den norske svalbardpolitikken. Spørsmålet er da om mangel på dialog med andre nasjoner om omdiskuterte spørsmål er den beste måten å oppnå dette på.

 

Anbefalt lesning

Andreas Raspotnik og Andreas Østhagen (2014) From Seal Ban to Svalbard – The European Parliament Engages in Arctic Matters, The Arctic Institute

Brit Fløistad (2008) Svalbard-traktaten – ulike oppfatninger om traktatens anvendelsesområde, Perspektiv 05/08, Stortingets Utredningsseksjon

Ragnhild Grønning (2017) Trenger debatt om Svalbard-traktaten, High North News

 

 Ragnhild Grønning er forsker ved Nordområdesenteret ved Nord Universitet, Research Associate ved The Arctic Institute, og forskningsassistent ved ARENA Senter for europaforskning, Universitetet i Oslo.