EUs oppgaver

EU har fått stadig flere arbeidsoppgaver innenfor alle tenkelige politikkområder. Det er riktigere å spørre seg i hvor stor grad en sak er et EU-anliggende heller en om det er det. Det finnes EU-oppgaver innenfor alt fra landbruk og miljø, til utenriks- og justispolitikk. Et av få områder det ikke er en klar rolle for EU er innenfor forsvarspolitikken.

Historisk har EUs ansvar vært delt i tre ulike kompetanseområder. Det økonomiske samarbeidet, med det felles markedet og Euroen, er området der EU har størst makt. Unionen har enerett på bestemmelser og avtaler som angår tollunionen, konkurranseregler, pengepolitikken i Eurolandene og felles handels- og fiskeripolitikk.

Justis- og indrepolitikken har fått økende betydning i de senere årene, og EU-samarbeidet på dette feltet har stadig blitt tettere. EU har delvis ansvar når det gjelder blant annet det indre marked, miljøpolitikk, energi, og frihet, sikkerhet og justis.

Utenriks- og sikkerhetspolitikken er etter Nice-traktaten (2000) organisert med permanente strukturer. De viktigste er politikk- og sikkerhetskomiteen og militærkomiteen. Disse ligger under Rådet, og det er medlemsstatene som i fellesskap bestemmer EUs politikk.

Medlemsstatenes vilje til å gi EU beslutningsmyndighet er ofte knyttet til om det anses som statens kjerneområde. Det er for eksempel lettere for Østerrike å avgi myndighet innenfor fiskeripolitikk enn for Spania, siden Østerrike ikke har noen kyst. Samtidig kan man se motsatt effekt, ved at en stat prøver å gjøre noe til et EU-anliggende for å øke påvirkningsmulighetene internasjonalt, slik som innenfor utenriks- og sikkerhetspolitikken. Dersom EU fremmer et synspunkt om internasjonal handel er det mer sannsynelig at det får konsekvenser enn om for eksempel Latvia skulle gjøre det alene.

Når statene gir økt myndighet til EU kan det skje på bekostning av det landets innbyggeres mulighet til å påvirke den politikken. Noen kaller dette et demokratisk problem, mens andre peker på Parlamentets stadig økende makt. Samtidig er globalisering en prosess som fører til at landene i stadig større grad blir avhengig av hverandre. Dette virker som en motor for økende integrasjon i EU.