Etter den andre verdenskrig lå Europa i ruiner. For å unngå at historien skulle gjenta seg besluttet Vest-Tyskland, Frankrike, Italia, Belgia, Nederland og Luxemburg å inngå i en kull- og stålunion (EKSU) i 1951. Disse to råvarene var sentrale for rustingsindustrien, og tanken var at et felles marked ville gjøre krig ikke bare utenkelig, men også umulig.

Roma-traktaten fra 1957 la grunnlaget for opprettelsen av det europeiske fellesskap, og var en utvidelse av samarbeidet, med opprettelsen av det europeiske atomenergifellesskapet (EURATOM) og det europeiske økonomiske fellesskap (EEC). Det videre utviklingen frem til Maastricht-traktaten (1993), som førte til opprettelsen av en europeisk union, viser hvordan EU-samarbeidet kan forstås som en prosess. I denne prosessen blir medlemsstatene enige om å samarbeide stadig tettere, innenfor stadig flere områder. Dette forplikter de seg til gjennom traktater.

Integrasjonsprosessen ble på 70- og 80-tallet preget av såkalt eurosklerose, og lite foregikk i form av fordypning av det europeiske samarbeidet. Selv om samarbeidet ikke ble utdypet fikk det større geografisk utstrekning, ved at Storbritannia, Irland og Danmark ble medlemmer i 1973, Hellas i 1981 og Spania og Portugal i 1986. Inkluderingen av Storbritannia, som er skeptisk til fordypning av europeisk integrasjon, gjorde utvikling av samarbeidet vanskelig.

Først i 1993 kom Maastricht-traktaten på plass, som omdannet det Europeiske fellesskap (EF) til den Europeiske Union (EU). Avtalen innebar en politisk union, en økonomisk og monetær union og planer om en felles utenriks og sikkerhetspolitikk. Denne traktaten la grunnen for innføringen av den europeiske fellesvalutaen Euro, som kom i sirkulasjon i 2002, og opprettelsen av den europeiske sentralbanken. Kun få år etter fulgte en revisjon av Maastricht-traktaten, i form av Amsterdam-traktaten (1999) som omfattet styrket samarbeid om bl.a. justisspørsmål, politisamarbeid, miljø og menneskerettigheter.

Etter at Sverige, Finland og Østerrike ble medlemmer i 1995 gikk det 9 år før det ble tatt opp nye medlemmer. En rekke land i Øst- og Sentral-Europa (Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn) ble medlemmer i 2004, og den foreløpig siste utvidelsen kom i 2007 da Bulgaria og Romania ble innlemmet. Det betyr at EU i dag har 27 medlemsland. Det store antallet nye medlemmer skapte behov for et nytt styringssystem, som ble foreslått i en europeisk grunnlov.

Utviklingen i samarbeidet møtte motstand da befolkningen i Frankrike og Nederland i en folkeavstemning stemte mot forslaget om en europeisk grunnlov i 2005. Mange av forslagene i grunnloven om reform av EUs institusjoner og fullmakter som ble forkastet, kom inn i Lisboa-traktaten som trådte i kraft i 2009. Denne foreløpig siste traktaten førte til opprettelsen av stillingene som EUs president og høyrepresentant for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Utviklingen av EU er preget av to ulike prosesser. Den ene er en fordypning av samarbeidet, den andre er inkludering av nye medlemsland. På tross av ulike oppfatninger blant medlemslandene finner de rom for å samarbeide og for å finne felles løsninger på polistiske utfordringer.

  
Neste side