”Ingenmannsland” 1800 - 1920
Fridtjof Nansen (venstre) og Hjalmar Johansen etter ankomst på Jackson's camp - Aug 1896 I 1790-årene begynte fangstmenn fra Nord-Norge å jakte på hvalross, sel og isbjørn på Svalbard, men den moderne hvalfangsten i Nord-Atlanteren kom først i gang i 1860-årene, da Svend Foyn oppfant granatharpunen.
I 1867 solgte den russiske tsaren Alaska til USA. Store gullfunn i 1890-årene gjorde området verdenskjent, fordi tusenvis av gullgravere satte kursen dit.
Norsk selfangst mellom Grønland og Jan Mayen (Vesterisen) og ved Kvitsjøen i Russland (Østisen) tok til for alvor på slutten av 1800-tallet. På denne tiden begynte også byggingen av havgående trålere som fisket mye torsk og hyse i Nord-Atlanteren. Overfiske førte til at det ble inngått flere internasjonale avtaler om regulering av fangsten i 1930-årene.
Den internasjonale utforskingen av Arktis tok seg kraftig opp fra slutten av 1800-tallet. Viktige merkesteiner i denne aktiviteten er Adolf Nordenskiölds gjennomseiling av Nordøstpassasjen 1878-80, og Fridtjof Nansens ekspedisjoner med polarskuta Fram. Mellom 1903 og 1905 klarte Roald Amundsen å seile gjennom Nordvestpassasjen, før amerikaneren Robert Peary hevdet å ha nådd Nordpolen med fly i 1909.
Den norske tilstedeværelsen på Svalbard ble vesentlig styrket i 1916, da det ble dannet to selskaper som utvant kull i Longyearbyen og Ny-Ålesund. Under fredsforhandlingene etter første verdenskrig krevde Norge kontroll over Svalbard, og i 1920 ble Norge tilkjent suverenitet over øygruppen gjennom undertegnelsen av Svalbardtraktaten.
HOVEDTEMAER Tidslinjer
Tidslinje fra norsk polarhistorie
Fangstvirksomhet
Pelsjegerliv
Ekspedisjoner i Arktis 1827-1930 Fra utforskning til forskningLongyearbyen
Gruvedriften på Spitsbergen 1905-1930 Byen på 78 grader nordByen vest for AdventfjordenSvalbard blir norsk
Fra fangstkamp via fellesland til norsk suverenitetIshavet lokker