Arktis historie etter 1800
På 1800-tallet begynte et kappløp mellom flere industristater om å få tak i naturressurser i Arktis. Oppfinnelsen av granatharpunen i 1860-årene førte til kraftig oppsving i hvalfangsten, og like før århundreskiftet skjøt jakten på mineraler fart som et resultat av store gullfunn i Alaska. Omtrent samtidig startet det moderne trålfisket med havgående fartøyer ved Newfoundland, Grønland og i Barentshavet.
Norge fikk herredømme over Svalbard i 1920, og året etter proklamerte Danmark sin suverenitet over hele Grønland. Den norske ekspansjonen var et utslag av den såkalte ishavsimperialismen, som også kom til uttrykk gjennom Norges krav på deler av Antarktis. Ellers ble mellomkrigsårene preget av overfiske på torsk i Nord-Atlanteren og Sovjetunionens utbygging av industri og gruvedrift i arktiske strøk.
Store deler av Arktis ble påvirket av andre verdenskrig. Amerikanerne bygde flybaser på Island, Grønland og i Alaska. Britene kom i kamp med tyskerne på Svalbard, og Barentshavet ble en hovedpulsåre for transporten av forsyninger og våpen fra USA til Sovjetunionen. Både i den nordlige delen av Norge, Finland og på Kolahalvøya raste harde kamper mellom Nazi-Tyskland og Den røde hær.
Militariseringen av Arktis fortsatte under den kalde krigen. Som et ledd i USAs polarstrategi ble det anlagt radarvarslingsanlegg og flyplasser fra Alaska til Grønland. I Sovjetunionen ble Kola et kjerneområde for atomubåter og strategiske bombefly. Mellom 1950 og 1990 ble det utført i alt 132 atomprøvesprengninger på øya Novaja Zemlja. I Nord-Norge ble forsvaret bygd ut i regi av Nato, som forberedte allierte forsterkninger i krise og krig.
Utbyggingen av militæranlegg, industri, oljeutvinning og turisme økte presset på natur og miljø i Arktis. Miljøtruslene bidro sterkt til at urbefolkningene i området organiserte seg innenfor nasjonalstatene og styrket samarbeidet over landegrensene. 1970-årene ble et gjennombruddstiår i dette arbeidet med dannelsen av FN-organet Verdensrådet for urbefolkninger som et høydepunkt.
Etter avslutningen av den kalde krigen vokste den internasjonale interessen for Arktis av flere grunner. For det første ble det klart at området skjulte store olje- og gassressurser. Denne kunnskapen gjorde nasjonalstatene mer opptatt av å avklare sjøgrensene rundt Nordpolen. Det betydde også mye at den globale oppvarmingen reduserte isen rundt Nordpolen; noe som gjorde det mulig å åpne nye sjøruter fra Europa og Nord-Amerika til Asia.