NATO og Norge under den kalde krigen.

Den kalde krigen betegner motsetningsforholdet mellom USA og Sovjetunionen – og deres allierte – i perioden 1947-1989. Konflikten var kjennetegnet av at den aldri ble ”varm”. Det vil si at det ikke kom til direkte krigshandlinger mellom partene. Likevel bekjempet de to hovedmotstanderne hverandre gjennom stedfortredere i en rekke kriger utenfor Europa, som for eksempel i Korea, Vietnam og Afghanistan. Samtidig førte de propagandakrig, drev økonomisk krigføring og konkurrerte om innflytelse i andre verdensdeler.


Kinesisk propagandaplakat som viser USAs krigføring under ledelse av general Douglas MacArthur.

I 1950-årene hadde Sovjetunionen en overlegen konvensjonell slagkraft. Derfor sendte USA store mengder med våpen til Europa. Samtidig utviklet amerikanerne forsvarsdoktrinen ”massiv gjengjeldelse”. Den gikk ut på at angripere ville bli møtt med atomvåpen uansett hvilke våpen de tok i bruk.

Norge var med i NATO fra starten. I ly av USAs atomparaply bygde Norge opp et forsvar for å møte en mulig sovjetisk invasjon. Som ledd i det såkalte ”totalforsvarskonseptet” ble det sivile samfunnet pålagt å levere transport, forsyninger og annen bistand til de militære i kriser og krig. Invasjonsforsvaret bestod av en relativt liten stående styrke av soldater med hovedbaser i indre Troms. Med støtte fra Luftforsvaret og Sjøforsvaret skulle de holde stand inntil de fikk hjelp av norske og allierte forsterkninger. Lokalforsvarsavdelinger fra Heimevernet skulle sikre at det norske mobiliseringsforsvaret ble gjort klar til innsats. Det bestod av mannskaper fra alle våpengrener som hadde gjort verneplikt på inntil 18 måneder.


Norsk soldat med maskingevær under NATO-øvelsen ”Cold Winter” i 1987.

Den norske opprustningen hadde som mål å avskrekke Sovjetunionen, men samtidig ønsket norske myndigheter å berolige den mektige naboen i øst. Det kom til uttrykk i basepolitikken som gikk ut på at Norge ikke tillot fremmede baser på norsk jord, så lenge landet ”ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep”. Dette synet var likevel ikke til hinder for at styrker fra NATO-land deltok på korte øvelser i Norge, men øvelsene ble ikke holdt nær den sovjetiske grensen, og allierte fly og krigsskip fikk ikke operere øst for Hammerfest.

Som et ledd i USAs atomstrategi i 1950-årene mottok Norge fly og raketter som kunne utstyres med atomladninger, men i 1957 bestemte regjeringen at slike ladninger ikke kunne plasseres på norsk jord i fredstid. Både base- og atompolitikken viser at Norge var opptatt av å bevare en mest mulig nasjonal kontroll innenfor NATO-samarbeidet. Nordmennene markerte seg også som motstandere av at Tyrkia og Hellas ble medlemmer av alliansen og var med på å forhindre medlemskap for diktaturstaten Spania helt til general Franco døde i 1975. Norske regjeringers sterke ønsker om avspenning, nedrustning og atomfrie soner ble heller ikke møtt med sympati fra flere NATO-land.

Den norske forsvarsutbyggingen skjedde i nært samarbeid med NATOs nordkommando på Kolsås utenfor Oslo. Dette hovedkvarteret hadde ansvaret for forsvaret av nordflanken, som ble stadig viktigere under den kalde krigen. Etter at NATO i 1967 innførte den nye atomstrategien ”fleksibel respons”, ble det satset store ressurser på konvensjonelle våpen.

Det var bred enighet om det norske NATO-medlemskapet med unntak av kommunistene og venstrefløyen i Arbeiderpartiet. NATO-motstanderne i Arbeiderpartiet stiftet i 1961 Sosialistisk Folkeparti, som i 1973 ble omdannet til Sosialistisk Venstreparti.

Fra slutten av 1970-årene begynte sovjeterne og bygge ut baser for Nordflåten på Kola-halvøya. Flåtens øvelsesmønster i Norskehavet viste klart at Norge sto i fare for å falle bak Sovjetunionens forsvarslinjer til sjøs og at mulighetene for amfibieangrep langs norskekysten økte.  I denne situasjonen ble det bygd en rekke nye kystfort, og Norge fikk Nato med på å bygge ut flyplasser, veier, sambandsnett, havneanlegg og lagre med våpen og utstyr som var øremerket for allierte forsterkninger. Det ble også investert mye i etterretnings- og varslingsanlegg som skaffet vital informasjon om den militære sovjetiske aktiviteten i nord.


Kunstnerisk framstilling fra ”Soviet Military Power 1985”av en sovjetisk oppskyting av en atomrakett fra en Delta III ubåt i Nordishavet.

Etter at Mikhail Gorbatsjov overtok makten i Sovjetunionen i 1985, gikk konflikten mellom øst og vest mot slutten. I 1987 inngikk USA og Sovjetunionen INF-avtalen som var verdens første atomnedrustningsavtale. Den bestemte at alle sovjetiske og amerikanske mellomdistanseraketter på landjorda i Europa skulle ødelegges.

I 1990 inngikk Nato- og Warszawapakt-landene en omfattende avtale om nedrustning av konvensjonelle våpen i Europa (CFE-avtalen). Et stort antall stridsvogner, kanoner, krigsfly og helikoptre ble sendt på skraphaugen, og det ble organisert et omfattende kontrollapparat for å påse at avtalen ble oppfylt. Da avtalen ble undertegnet i november 1990, ble den kalde krigen offisielt avblåst.

 

Klikk her for neste side, "NATO etter den kalde krigen"