Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning og Warszawa-pakten ble nedlagt i 1991, tok NATO på seg nye oppgaver. Organisasjonen fikk søknader om medlemskap fra de fleste av de nye demokratiene i Sentral- og Øst-Europa. I denne situasjonen ble det særlig viktig å finne ut av hvordan organisasjonen skulle forholde seg til Russland, FN og EU. Samtidig måtte alliansen ta stilling til når den skulle operere på egen hånd.

Avslutningen av den kalde krigen førte til avspenning og endring av det strategiske bildet i Nord-Europa. Det nye Russland representerte ikke noen direkte militær trussel mot Norge, men så lenge situasjonen ikke hadde stabilisert seg, la den norske regjeringen stor vekt på å beholde de amerikanske våpenlagrene i landet.


Bedringen i forholdet mellom USA og Russland etter avslutningen av den kalde krigen kom tydelig fram under president Bill Clintons besøk i Russland i januar 1994.

 

Det norske invasjonsforsvaret ble lagt ned og erstattet av avdelinger som kunne delta i internasjonale operasjoner. Dette hadde sammenheng med at NATO i 1991 vedtok et nytt strategisk konsept som åpnet for engasjement utenfor medlemslandenes territorium. Etter dette vedtaket har Norge deltatt i en rekke operasjoner ”out-of-area”.

I 1990-årene fikk NATO i oppdrag å stoppe serbiske overgrep under borgerkrigen i Det tidligere Jugoslavia. Med mandat fra FN opprettet alliansen i 1992 en marineblokade av Serbia i Middelhavet. I 1995 angrep NATO-fly bosnisk-serbiske stillinger i Bosnia, før NATO-styrken IFOR avløste FN-tropper i området. Den skulle sørge for at fredsbestemmelsene i Dayton-avtalen ble gjennomført. IFOR-oppdraget var en historisk milepæl. For første gang iverksatte NATO en internasjonal fredsoperasjon utenfor alliansens territorium. NATO-styrkene i Bosnia ble i 2004 erstattet av soldater fra EU.


I liket med andre partnerskapsland bidro Finland med styrker i IFOR.

I 1999 rykket alliansens KFOR-styrke inn i Kosovo på oppdrag av FN for å få slutt på serbernes etniske rensing i provinsen. Da serberne nektet å gi etter, vedtok NATO å gå til flyangrep mot Serbia uten FN-mandat. Denne beslutningen skapte politisk strid i flere medlemsland, før serberne valgte å kapitulere etter to måneders bombing.

For å sikre fred og stabilitet er KFOR fremdeles stasjonert i Kosovo. 

Samtidig med konfliktene på Balkan utarbeidet NATO i 1994 en ny politikk overfor statene i alliansens nærområder kalt Partnerskap for fred. (PFP) Hovedmålene for programmet var å sikre demokratisk kontroll over det militære og gjøre partnerlandene i stand til å delta i NATO-operasjoner. PFP-samarbeidet ble et springbrett for mange stater i Øst-Europa som ønsket å slutte seg til NATO. I tiåret fra 1999 til 2009 tok NATO opp 12 nye medlemmer.

Russland inntok en særstilling blant partnerskapslandene. Etter først å ha inngått en tosidig samarbeidsavtale med NATO i 1997, ble forbindelsene tettere fra 2002 gjennom opprettelsen av NATO-Russland-rådet. Der diskuteres saker av felles interesse med deltakelse fra Russland og alle 28 NATO-land under ledelse av generalsekretæren.

I tillegg bygde Norge og Russland ut de sjømilitære forbindelsene i nord i form av hyppige konsultasjonsmøter og felles redningsøvelser.



Russisk u-båt på besøk i Bergen i 2009.

EU har lenge hatt ambisjoner om å utforme en egen utenriks- og sikkerhetspolitikk med egne militæravdelinger. Det skapte et behov for å avklare forholdet til NATO, særlig fordi mange stater var medlemmer av begge organisasjoner. Flere fryktet et unødvendig dobbeltarbeid, at NATO- medlemmer som stod utenfor EU ville bli diskriminert og at båndene til USA kunne svekkes. Først i 2002 ble NATO og EU enige om en avtale som satte opp regler for hvordan EU kunne bruke alliansens militære ressurser i operasjoner NATO ikke ønsket å delta i. Selv om Norge ikke er medlem av EU, bestemte Stortinget i 2007 at norske avdelinger ble stilt til disposisjon for EUs nordiske innsatsstyrke.

Terrorangrepet mot USA 11. september 2001 aktiviserte Atlanterhavspaktens §5 om kollektivt selvforsvar for første gang. Likevel valgte USA innledningsvis å slå til mot angripernes baser i Afghanistan med støtte fra ”en koalisjon av villige” i ”Operation Enduring Freedom”. Men i 2003 overtok NATO kommandoen over ISAF-styrkene med mandat fra FN. De skal hjelpe den afghanske regjeringen med å skape bedre sikkerhet i landet. ISAF-operasjonen ble den største i alliansens historie med soldater fra NATO, partnerskapsland og andre stater.

I 2010 trakk NATO opp en ny hovedkurs for årene som kommer, gjennom et nytt strategisk konsept. Dette strategiske konseptet peker på at det fremdeles er nødvendig å holde fast ved de tradisjonelle oppgavene knyttet til kollektivt forsvar og enkeltmedlemmenes sikkerhetsbehov. Samtidig må NATO bli i stand til å møte nye utfordringer ved å trygge tilførselen av energi, bygge ut et nytt misilforsvar og verne alliansen mot cyberangrep.

Norge og NATO etter den kalde krigen
NATO er fortsatt en av hjørnestenene i norsk sikkerhetspolitikk, noe som blant annet gjenspeiles i de flere NATO-ledede operasjonene som Norge har bidratt til på ulike måter. De viktigste bidragene er operasjonene på Balkan på 90-tallet, Afghanistan og ISAF (2003 til 1. januar 2015), de maritime bidragene i Adenbukta utenfor Somalia (Operation Active Endeavour) og ikke minst jagerflystøtten til Operation Odyssey Dawn i forbindelse med borgerkrigen i Libya 2012. NATOs relasjon til Russland ble gradvis forverret etter russisk Georgia-krisen i 2008, og ikke minst etter russisk annektering av Krim i 2014 med de pågående kampene i øst-Ukraina.