EUs oppgaver

EU har fått stadig flere arbeidsoppgaver innenfor alle tenkelige politikkområder. Det er riktigere å spørre seg i hvor stor grad en sak er et EU-anliggende heller en om det er det. Det finnes EU-oppgaver innenfor alt fra landbruk og miljø, til utenriks- og justispolitikk. Et av få områder det ikke er en klar rolle for EU er innenfor forsvarspolitikken.

Historisk har EUs ansvar vært delt i tre ulike kompetanseområder. Det økonomiske samarbeidet, med det felles markedet og Euroen, er området der EU har størst makt. Unionen har enerett på bestemmelser og avtaler som angår tollunionen, konkurranseregler, pengepolitikken i Eurolandene og felles handels- og fiskeripolitikk.

Justis- og indrepolitikken har fått økende betydning i de senere årene, og EU-samarbeidet på dette feltet har stadig blitt tettere. EU har delvis ansvar når det gjelder blant annet det indre marked, miljøpolitikk, energi, og frihet, sikkerhet og justis.

Utenriks- og sikkerhetspolitikken er etter Nice-traktaten (2000) organisert med permanente strukturer. De viktigste er politikk- og sikkerhetskomiteen og militærkomiteen. Disse ligger under Rådet, og det er medlemsstatene som i fellesskap bestemmer EUs politikk.

Medlemsstatenes vilje til å gi EU beslutningsmyndighet er ofte knyttet til om det anses som statens kjerneområde. Det er for eksempel lettere for Østerrike å avgi myndighet innenfor fiskeripolitikk enn for Spania, siden Østerrike ikke har noen kyst. Samtidig kan man se motsatt effekt, ved at en stat prøver å gjøre noe til et EU-anliggende for å øke påvirkningsmulighetene internasjonalt, slik som innenfor utenriks- og sikkerhetspolitikken. Dersom EU fremmer et synspunkt om internasjonal handel er det mer sannsynelig at det får konsekvenser enn om for eksempel Latvia skulle gjøre det alene.

Når statene gir økt myndighet til EU kan det skje på bekostning av det landets innbyggeres mulighet til å påvirke den politikken. Noen kaller dette et demokratisk problem, mens andre peker på Parlamentets stadig økende makt. Samtidig er globalisering en prosess som fører til at landene i stadig større grad blir avhengig av hverandre. Dette virker som en motor for økende integrasjon i EU.

 

Hvordan arbeider EU?

I EU finnes det to ulike måter å fatte beslutninger på. Den ene er mellomstatlig, det vil si at alle medlemslandene må være enige. Den andre er overnasjonal, det vil si at statene har avgitt suverenitet til fellesskapet. De mellomstatlige institusjonene i EU er Det europeiske råd, Ministerrådet. De overnasjonale er Kommisjonen, Parlamentet og Domstolen. I de mellomstatlige er medlemslandene representert og forsvarer sine nasjonale interesser. I de overnasjonale sitter EU-representanter, og de formulerer fellesskapsinteresser.

Beslutningsmekanismene er veldig komplekse, og et resultat av lange forhandlinger mellom mange medlemsstater. EU kan bare bestemme i saker hvor statene har gitt EU ansvar. Stemmegivningsreglene i EU gjør også at vedtak kan bli fattet selv om et medlemsland er mot. Dette gjør at EU har overnasjonal myndighet, og skiller seg fra mange andre internasjonale organisasjoner.

Det europeiske råd møtes fire ganger i året og er ansvarlig for utformingen av EUs overordnede politiske strategier. Disse møtene er toppmøter der stats- og regjeringssjefer i alle medlemslandene deltar. Møtene ledes av Presidenten. Den første valgte Presidenten er Herman Van Rompuy.

Ministerrådet (Rådet) består av medlemslandenes ministre for ulike saksfelt. Rådet er, sammen med Parlamentet, EUs lovgivende myndighet. Det har som oppgave å gjennomføre den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken, samordne den overordnede økonomiske politikken og inngå internasjonale avtaler. Det er også sammen med Parlamentet ansvarlig for EUs budsjett.

Kommisjonen består av 27 kommissærer fra ulike medlemsland. Kommisjonen er den eneste institusjonen som kan fremme lovforslag for Parlamentet og Rådet, og fungerer som den utøvende makt. Kommisjonen har som oppgave å sørge for at lovgivningen etterfølges, i samarbeid med Domstolene. En annen hovedoppgave for Kommisjonen er å forhandle internasjonale avtaler på EUs vegne.

Parlamentet vedtar de fleste lovforslagene i fellesskap med Rådet. Rundt to tredjedeler av all lovgivning vedtas under den såkalte medbestemmelsesprosedyren, en prosedyre som har gitt Parlamentet økt innflytese over lovgivningsprosessen. Parlamentet deltar i budsjettprosessen. Rådet setter opp et budsjettforslag, basert på et utkast fra Kommisjonen, som må vedtas av Parlamentet. Parlamentet har også en kontrolloppgave, og må godkjenne sammensetningen av Kommisjonen ved innsettelse. Parlamentets oppgaver kan oppsummeres med: lovgivning, budsjett og kontroll. Det er valg til Parlamentet hvert 5.år, og det er 736 representanter (utvides til 751 ved neste valg).

EU domstolen er EUs dømmende organ og ligger i Luxemburg. Domstolen er ikke en straffedomstol, men den sørger for at alle EU-lovene gjennomføres og følges likt i alle medlemslandene. Dommene angår det økonomiske samarbeidet.

EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk er et mellomstatlig politikkområde. Lady Catherine Ashton leder EUs utenrikstjeneste, men hennes handlingsrom er begrenset av hva medlemsstatene kan bli enige om.