Det internasjonale system er i utgangspunktet preget av kaos. Uten lover og regler er det slik at den sterkeste bestemmer. De grunnleggende bestanddelene i systemet er stater. Statene er suverene, det vil si at de har enerett på å bestemme hvilke regler som gjelder på deres territorium. For å regulere forholdene seg i mellom har mange stater inngått avtaler og dannet organisasjoner.

Noen avtaler er globale og dekker nesten alle land på kloden, slik som FN charteret som er signert av 192 stater. Andre avtaler er regionale, slik som Atlanterhavspakten, og dekker et mindre geografisk område. Små land, som Norge, ønsker å styrke det internasjonale systems regulerende kraft, fordi de får være med å påvirke utformingen av spillereglene og skape felles regler. Opp gjennom historien finnes det mange eksempler på store land som ønsker å bestemme reglene selv.

Etter den 2.verdenskrig bestemte vinnerne av krigen at noe måtte gjøres for å unngå at det skulle skje igjen. Dette førte til at man opprettet internasjonale organisasjoner, blant annet FN og NATO, for å begrense statenes muligheter til å gå til krig mot hverandre. Slik oppsto det internasjonale system vi kjenner i dag.

Fra 1945 frem til i dag har det vært store endringer i maktforholdene internasjonalt. I perioden 1945-91 snakker vi om en bipolar periode med maktbalanse mellom to supermakter, USA og Sovjetunionen. Dette systemet med to motpoler ble til et unipolart system da den ene supermakten, Sovjetunionen, gikk i oppløsning. USAs maktposisjon er i dag utfordret, og mange mener vi er inne i et multipolart system, der USA er en av mange stormakter sammen med bl.a. Kina, India og Brasil.