FN-resolusjonen 1325
31 oktober 2000 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjonen 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Dette var starten på noe nytt. For første gang i FNs historie har sikkerhetsrådet tatt stilling til spørsmål knyttet til kvinners rolle og erfaringer i væpnet konflikt. Hovedmålet med resolusjonen 1325 er å øke kvinners innflytelse og deltakelse i arbeidet med å forebygge, løse og håndtere konflikter.
FN-resolusjonen 1325 vektlegge viktigheten med ivaretakelse av kvinners menneskerettigheter under flukt, i krig og konflikt, samt integrering av kjønnsperspektivet i fredsbyggende arbeid. Faktum er at kvinner representerer den største andelen av internt fordrevne mennesker og flyktninger i verden. For å forstå at det er en parallellitet mellom likestilling og fred, så erklærte sikkerhetsrådet, i innledning av resolusjonen 1325, at "hvis kvinner skal få delta likt som menn under sikkerhet og opprettholdelse av fred, så må kvinner bli myndiggjort både politisk og økonomisk. De må være tilstrekkelig representert på alle nivåer i beslutningsprosesser, både før, under og etter, samt under fredsbevaring, fredsbygging, forsoning og gjenoppbygging". FN-resolusjonen 1325 er et forsøk på å realisere disse målene ved å foreta tiltak på tre synlige områder: (i) representasjon; (ii) kjønnsperspektiv; og (iii) beskyttelse. FN mener at ved å øke kvinners representasjon innen det politiske miljø, styrke deres deltakelse i ulike prosesser knyttet til fred og sikkerhet, og stadfeste betydningen med å beskytte disse kvinnene og deres rettigheter, vil sørge for en varig og stabil fred.
(Bildet hentet fra doendsjo.blogspot.com)
Retorikk uten handling?
FN-resolusjonen 1325 ble det første omfattende juridiske dokument som anerkjente kvinners rolle både som ofre for væpnede konflikter, så vel som kritiske aktører i forebyggingen av ytterligere vold. Resolusjonen 1325 ble sett på som en triumf og ble feiret over hele verden som et gjennombrudd i kvinners rettigheter. Dokumentet er særlig blitt sett på som et høydepunkt gjennom 10 år med innsats.
10 år etter gjennomføringen av resolusjonen 1325 stilles det spørsmål om det er blitt gjort nok. Selv om betydningen av kvinners roller i prosessene blir understreket, så har FN-resolusjonen 1325 trukket kritikk fra enkelte i at det ikke direkte diskuterer bakenforliggende årsaker, og institusjonelle og strukturelle problemer (dvs. kvinners tilgang til økonomiske ressurser og utdanning i mannsdominerte samfunn), som hindrer kvinner i å bryte disse barrierene. Enkelte hevder at målsetningene som er nedskrevet i resolusjonen 1325 forsatt uteblir, innenfor både FN og nasjonale sammenhenger. Kvinners menneskerettigheter blir forsatt misbrukt i konfliktfylte områder. Nasjonale lover som fremtrer som diskriminerende i noen land har forhindret likestillingsprosessen, kvinners deltakelse i fred-og forsoningsprosesser, samt feiler i å beskytte kvinners rettigheter fullt ut. På den annen side så kan resolusjonen 1325 bli sett på som et milepæl dokument i og med at det skildrer sammenhengen mellom kvinners rettigheter og sikkerhet innenfor et felles rammeverk, en forutsetning for at nye normer og verdier i senere tid skal utvikles og bli etablert.
Afghanistan og FN-resolusjonen 1325
Det er spesielt interessant å se på gjennomføringen av resolusjonen 1325 i Afghanistan. I årene siden vedtakelsen av FN-resolusjonen 1325 og sammenbruddet av Taliban-regimet ett år senere, har det vært en dragning fremover for kvinners rettigheter. Siden Talibans fall, har hver påfølgende regjering inkludert en minister fra "Women's Affairs". Kvinner i Afghanistan har tilsynelatende blitt mer synlige aktører i beslutningsprosesser. Med den nye grunnloven utgjør kvinner hele 30 % av offentlig institusjoner. I 2009 vedtok den Afghanske regjering en lov om avskaffelse av vold mot kvinner. Det ble også nylig vedtatt en strategi med fokus på kjønn.
Selv om det skjer fremgang i det Afghanske samfunn med tanke på kvinners rettigheter, har landet forsatt en lang vei igjen før oppnåelse av full likestilling mellom kjønn. På tross av at kvinner utgjør 30 % av offentlige institusjoner, så er de enda underrepresentert i samfunnet; de utgjør kun 10 % av disse institusjonene. Den økende tilstedeværelsen av kvinner i afghanske politistyrker er et annet område hvor ytterligere forbedringer er nødvendig. Kvinner er halvparten så sannsynlig å ta høyere utdanning, sammenlignet med menn. Derfor er det svært viktig å gjøre folk oppmerksomme på og skape offentlig vaktsomhet rundt FN-resolusjonen 1325 blant befolkningen i Afghanistan. Selv om Afghanistan har kommet langt i forhold til kvinner, fred og sikkerhet så er det fortsatt en lang vei å gå.
Task Force on Women, Peace and Security, IANWGE
"Operational Effectiveness and UN Resolution 1325- Practices and Lessons from Afghanistan", Olsen, L. & Tejpar, J.
"Trick or Treat? The UN and Implementation of Security Council Resolution 1325 on Women, Peace, and Security", (2009) Torunn L. Tryggestad