Militær transformasjon, en nødvendighet for å møte fremtiden?
Av Kontreadmiral Jørgen Berggrav, sjef Landsdelskommando Nord-Norge, august 2003

 Printversion - html

I den nye forsvarsdebatten er transformert et hyppig brukt begrep. Imidlertid brukes dette forskjellig i ulike sammen- henger og av ulike aktører. Slik jeg forstår det, kan transformasjon oversettes med omskapning eller forvandling.

Transformasjon innebærer å omdanne forsvarsstrukturen for å møte dagens og fremtidens sikkerhetsutfordringer. Dette innebærer at man må analysere endringene i sikkerhetsutfordringene, hvem vi har felles interesser med og hvordan vi kan organisere oppgavene og fordele arbeid, byrder og risiki.

Mens modernisering kan oppfattes som bruk av moderne teknologi til å forbedre gjeldende konsepter for å få et bedre resultat, går militær transformasjon ut på nytte teknologien til å skape nye konsepter og endre måten vi opererer, organiserer og støtter militær virksomhet. Vi kan kanskje si at transformasjon innebærer å gjøre de riktige tingene, mens modernisering er å gjøre tingene riktig.

NATO godt i gang
I en globalisert verden kan vi ikke møte sikkerhetsutfordringer kun innenfor våre egne grenser. De må møtes i fellesskap med andre. For Norge er det NATO som utgjør dette fellesskapet. Det er derfor viktig for Norge å arbeide for at NATO fortsatt skal være relevant. NATO er i gang med transformasjonen av alliansen. Styrkemålsprosessen er endret til et fleksibelt og evnebasert system, og både de såkalte Defence Capabilities Commitment og oppfølgingen gjennom Prague Capabilities Commitment, tar sikte på å tilføre Alliansen kapasiteter som behøves i den nye situasjonen. En ny kommandostruktur er i ferd med å bli utarbeidet. I stedet for to strategiske operative kommandoer, ser det nå ut til at det blir én operativ strategisk kommando i Mons, Belgia og én strategisk transformasjonskommando i Norfolk, USA. Mens den overordnede sikkerhetspolitiske situasjonen i vår del av Europa har hatt en positiv utvikling, har nye utfordringer vokst frem. Etniske og religiøse konflikter, terrorisme og asymmetriske trusler bidrar i høy grad til en uforutsigbar situasjon.

Terroranslag mot vestlige samfunn er ikke bare en fysisk trussel for de menneskene som rammes, men også mot våre verdinormer og vår økonomi. Terror fører til dreining på voldsspiralen. Forsvar mot terror er ikke først og fremst fysisk sikring av mennesker og infrastruktur, men dreier seg om å opptre sammen med våre partnere slik at slike aktører ikke klarer å gjennomføre sine forsetter.

Norsk sikkerhet globalisert
Informasjonssamfunnet blir stadig mer sårbart. De av oss som har vært utsatt for virusangrep mot hjemme-PC-en, vet at denne trusselen ikke kjenner landegrenser. Det man ønsker, er å angripe strukturer som ikke bare rammer militært, men hele samfunnet og i ytterste forstand hele vårt livsgrunnlag.

Gjennom vår rolle som leverandører av strategiske råvarer som gass og olje vil vi kunne trekkes inn i konflikter langt borte fra Norge. ved at vi for eksempel kan bli satt under press for å levere varer det er mangel på. Det kan også tenkes at noen vil rette anslag mot norsk produksjon for at en slik mangel skal oppstå, f. eks. for å ramme en tredjepart Strid om ressurser kan også føre til uønskede situasjoner med våre naboer.

Norge har verdens tredje største handelsflåte. Den kan bli et mål i seg selv. Det er heller ikke utenkelig at norske skip kan bli gjort til redskap for terrorister ved at eksempelvis containere brukes til transport av personell eller masseødeleggelsesvåpen.

Utviklingen i atom, biologiske, radiologiske og kjemiske våpen er skremmende. Dette er våpen som er relativt enkelt og billig å anskaffe og ta i bruk. Heller ikke disse våpnene kjenner landegrenser. Dette viser klart at også norsk sikkerhet er blitt globalisert. Det er disse truslene som i dag fremstår som mest relevante både nasjonalt og i alliansesammenheng. Slike utfordringer klarer vi ikke å møte alene eller med en tradisjonell norsk mobiliseringsbasert forsvarsstruktur.

Det nye globaliserte sikkerhetsbildet med asymmetriske trusler gjør at vi står overfor et strukturelt problem. Militære stryrker er dimensjonert for å virke mellom stater, samtidig som utfordringene ikke lenger kjenner landegrenser. Ofrene for vold og kriger befinner seg på den annen side på lokalt plan. I en situasjon hvor aktører ofte finansieres av internasjonal organisert kriminalitet, endres spillereglene fordi økonomi og kriminalitet utvikler seg raskere enn politikken. Teknologien utvikler seg raskere enn regler og lover, og potensielle trusler utvikler seg raskere enn de vi klarer å innse. På samme måte utvikles sårbarhetene raskere enn vi klarer å etablere motstandskraft slik at vi lett kan utmanøvreres av en motstander som ikke behøver å ta de samme hensyn som oss.

Nettverksbasert forsvar
For utviklingen av vårt nasjonale forsvar har dette noen klare konsekvenser. For det første må det utvikles på en slik måte at det både alene og sammen med våre alliansepartnere kan være relevant i forhold til dagens og morgendagens utfordringer. I første rekke betyr dette at Forsvaret må være tilgjengelig når noe skjer, og at det kan dra nytte av den militærfaglige utviklingen eller "Revolution in Military Affairs", RMA.

Slik revolusjonerende utvikling er lettere å se i ettertid. Eksempler er oppfinnelsen av kruttet, dampmaskinen og forbrenningsmotoren. Innføring av kruttet førte til at middelalderens taktikk ble irrelevant. De som klarte å utnytte de mulighetene kanoner og geværer ga, gjorde en tallmessig overlegen motstander irrelevant. Innføring av dampmaskin endret sjøkrigen fundamentalt. Både taktikk, materiell og kompetanse fikk et annet innhold. Da nye fartøystyper av jern med svingbare kanontårn ble introdusert, ble de gamle linjeskipene irrelevant nærmest over natten. Vår egen stolthet, dampfregatten "Kong Sverre", under byggingen kjent som Europas skrekk, ble lagt i bøyene etter noen få måneders tjeneste! Introduksjonen av bensinmotoren gjorde at flymaskinen ble en realitet. Dette førte til en helt ny dimensjon i militære operasjoner. I dagens situasjon, er det en full utnyttelse av mikroprosessoren og annen mikroteknologi som har akselerert den militære utviklingen. Slike "militære revolusjoner" gjør at utviklingen ikke blir lineær, men nærmest eksponentiell.

Denne utviklingen har gjort det mulig å nettverksorganisere Forsvaret. Et nettverksbasert forsvar gir helt andre muligheter til å øke hastigheten i beslutningsprosessen og være på rett sted til rett tid med riktige innsatsmidler. Nettverksbasert forsvar vil endre militær organisasjon, materiell og operative konsepter grunnleggende. Hvis vi tar i bruk ny teknologi uten å ta ut organisatorisk effekt, betyr dette at vi driver mindre effektivt og mer ressurskrevende enn vi må. Nettverksbasert forsvar går i korthet ut på at man organiserer, utruster og trener Forsvaret slik at man raskest mulig får tilstrekkelig informasjonsbevissthet, eller mindre udekte informasjonsbehov enn en motstander. Dette fører til at man kan reagere raskere, med en dramatisk forbedring i effekt i forhold til ressursbruken, som resultat.

Et forsvar i balanse
Den største utfordringen er knyttet til informasjonshåndtering. Målet er å få en felles oppfattelse og forståelse av den operative situasjonen. Dette vil øke effektiviteten og tempoet i operasjonene og øke våpeneffektiviteten. Øket evne til selvsynkronisering betyr at de ulike nivåene vil kunne operere mer selvstendig i forhold til sjefens intensjon. Ved å utnytte økt sensorrekkevidde og en øket evne til mobilitet og deployering, er det ikke lenger nødvendig å konsentrere store styrker for å få en fokusert effekt. Dette gjør det mulig å redusere tilstede- værelsen i et operasjonsområde, og derfor redusere sårbarheten samtidig som vi reduserer en motstanders muligheter til å angripe våre egne sentrale målSlik endrer nettverksbasering av Forsvaret vår tradisjonelle oppfatning av tid og rom.

En forutsetning for en slik balanse er at Forsvaret er i langsiktig balanse og gir mening på sikt. For å klare dette, er det vesentlig å fokuserer på helheten.

Tidligere var det hensiktsmessig å utvikle forsvarsgrenene etter egne retningslinjer. I dag må vi utvikle sjø-, land- og luftstridskrefter som en integrert enhet for å skape synergi, ikke minst for å utnytte den menneskelige dimensjonen fullt ut. Nettverksbasert forsvar vil også, dersom vi følger opp med et relevant kommandosystem, gi muligheter for en vesentlig styrket politisk kontroll med miltære operasjoner. Dette vil være spesielt viktig i forbindelse med krisehåndtering. Det stiller imidlertid også store krav til kontoll og "Rules of Engagement" i flernasjonale operasjoner i overgang mellom krise og krig.

Dersom vi ønsker at Forsvaret skal være et relevant sikkerhetspolitisk virkemiddel i fremtiden, kan det ikke være tvil om at vi må ta den strategiske og militærfaglige utviklingen inn over oss.

Etter min vurdering må vi tilpasse vår tradisjonelle utenriks- og sikkerhetspolitikk til de nye utfordringene. I dette inngår også oppgaver for Forsvaret. Det er som sagt ikke Forsvarets oppgave å beslutte på hvilken måte Norge bør håndtere slike utfordringer. Det er en oppgave som tilligger våre politiske myndigheter. Forsvarets oppgave er å være klar til å bidra på den måten våre myndigheter bestemmer. Dette krever et Forsvar som er fleksibelt og tilgjengelig i langt større grad enn vårt tradisjonelle mobiliseringsforsvar. Det må baseres på moderne militære prinsipper og må strømlinjeformes til å operere sammen med våre nære allierte for å kunne møte uforutsigbarhet og et vidt spekter av utfordringer. Et slikt forsvar vil også i større grad enn det tradisjonelle møte det uforutsette her hjemme. Vi må være villige til gjøre tingene annerledes. Vi må fokusere mer på militær evne og kapasitet enn på tradisjonelle plattformer og organisatoriske grenser. Ikke minst må vi være villige til å ofre gamle hellige kyr og kortsiktige seire for en forsvarsstruktur i langsiktig balanse.

I denne publikasjonsserien utgir DNAK tekster for å fange opp aktuelle temaer i en kortfattet form. Hovedvekten av temaene vil ligge på forsvars- og utenrikspolitikk i det atlantiske området. Serien ble startet juni 2001.

Copyright © 2002 Den norske Atlanterhavskomité