Marit Glad
jobber for organisasjonen CARE i Afghanistan. Etter at
Marit kom til Afghanistan i 2007 har sitasjonen i landet
blitt mye verre. Det er blitt stadig vanskeligere å
drive bistandsarbeid.
Marit på feltarbeid i Bamyian Bilde: CARE
Marits hovedoppgave i CARE er å arbeide for at
det blir tatt hensyn til de fattige og mest sårbare
menneskene i Afghanistan.
Her forteller Marit om arbeidet i Afghanistan
CARE arbeider med de mest sårbare gruppene i Afghanistan. Vi
jobber ut ifra en ide om at alle mennesker har rett til hjelp
slik at menneskerettighetene deres, rett til mat, utdanning,
vann og lignende blir oppfylt. Gjennom analyser vurderer vi hvem
i et lokalsamfunn som trenger bistand mest og hvordan vi på den
mest effektive måten kan hjelpe dem å forbedre livene sine.
- Mulighet til å arbeide i utlandet og oppleve hvordan det
faktisk er i Afghanistan var blant årsakene til at jeg søkte
jobb i
Kabul.
- Forventingene mine til Afghanistan ble i stor grad innfridd.
Det er spennende å oppleve en annerledes kultur, men alt er ikke
like positivt. Kvinneundertrykkelsen som eksisterer i det
afghanske samfunnet er vanskelig å forstå for en norsk jente.
Det er umulig å forestille seg de vanskelige forholdene
afghanske kvinner lever under før man kommer hit.
Mange hjelpearbeidere har blitt drept. I 2008 har over 30
bistandsarbeidere blitt drept og flere enn 80 har blitt bortført.
Dette er en over dobbelt så mange som året før. Marit mener
bistandsarbeidere i større grad har blitt direkte mål for angrep
fra opposisjonsgrupper og kriminelle og at stemningen i landet
er langt dårligere enn da hun kom.
- Man blir påvirket når folk man kjenner blir drept og det
foregår skyting midt i Kabul. Da jeg kom til Afghanistan i 2007 kunne
vi stort sett reise hvor vi ville og gå rundt i Kabul uten
særlige bekymringer. Nå har jeg sluttet å gå til jobben og
bruker heller bil. Marit påpeker at terrorhandlinger blir utført
av et lite mindretall av befolkningen og at de som lider mest
ikke er internasjonale bistandsarbeidere, men afghanerne selv.
Det er afghanere som i hovedsak blir drept i alle
selvmordsangrepene, ikke vi, sier hun.
- På tross av den vanskelige situasjonen er det fortsatt
lyspunkter i landets utvikling slik som den enorme fremgangen i
utdannings- og helsesektoren. Seks millioner barn går nå på
skole (under
Taliban var tallet en million) og de fleste afghanere
har tilgang på grunnleggende helsetilbud. Den forverrede
sikkerhetssituasjonen har imidlertid gjort det veldig vanskelig
å arbeide og gjennomføre prosjekter i Afghanistan. Når det for
eksempel blir åpnet en skole, kan det hende den må stenge igjen
fordi det ikke er trygt for elever og lærere. Til tross for at
arbeidet er blitt farligere og vanskeligere er Marit veldig
fornøyd med jobben sin.
- Erfaringene jeg får med meg fra Afghanistan er absolutt
ikke noe jeg ville vært foruten. Jeg har blitt kjent med masse
flotte folk med ulik bakgrunn og har fått innblikk i en annen
kultur og religion. Forholdene man møter her setter ting veldig
i perspektiv. Det er rart å komme hjem til Norge og møte folk
som klager over bensinprisene når halvparten av befolkningen i
Afghanistan ikke har nok mat. Afghanerne trenger all bistanden
Norge og andre land gir dem, og de vil trenge den i lang tid
fremover. Utvikling av et land skjer ikke over natta, men det er
mulig. Se hvor Norge var for hundre år siden. Vi må ikke gi opp
Afghanistan selv om vi ikke får de resultatene vi ønsker på et
par år.
Marit ble intervjuet 27.11.2008