Døden kan flamme som kornmo;
klarere ser vi enn
før
hvert liv i dens hvite smerte:
det er de beste
som dør.
De sterke, de rene av hjertet
som ville og våget mest;
rolige tok de avskjed,
en etter en gikk de vest.
De levende styrer verden
en flokk blir alltid igjen,
de
uunnværlige flinke,
livets nestbeste menn.
De beste blir myrdet i fengslet,
sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.
Slik hedrer vi dem, med avmakt
med all den tomhet vi vet,
men da har vi sveket de beste,
forrådt dem med bitterhet.
De vil ikke sørges til døde,
men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
strømmer de falnes blod.
Er ikke hver som har kjent dem
mer rik enn de døde var -
for menn har hatt dem som venner
og barn har hatt dem til
far.
De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På
deres grav skal skrives:
De beste blir alltid igjen.
Dette er fra begravelsen til en av de norske
soldatene som ble drept i Afghanistan.
Bilde: Forsvarets
Mediesenter
Diktet over av Nordal Grieg ble lest da Trond Petter Kolsets
båre kom til Gardermoen i april 2009.
Les mer om begravelsen her!
OPPGAVE: Døden
kan flamme