ENDELIG HJEMME IGJEN!

Siden det blir færre ukentlige analyser i sommer som følge av ferieavvikling følger vi opp med en litt lengre analyse: I vår ble boka Norge i internasjonale operasjoner: Militærmakt mellom idealer og realpolitikk utgitt, redigert av Tormod Heier, Carsten F. Rønnfeldt og Anders Kjølberg (pensjonert forsker fra Forsvarets Forskningsinstitutt og tilknyttet Krigsskolen). Sistnevnte skriver denne uken om at når Norge nå avslutter sin deltakelse i internasjonale operasjoner, så må vi vurdere hva Norge egentlig har oppnådd med å delta. Og hva kan dette fortelle oss om hva slags internasjonale operasjoner Norge bør delta i i fremtiden?

Norge og NATO har trukket ut mesteparten av sine styrker fra Afghanistan, og prøver etter beste evne å overbevise oss om at de afghanske sikkerhetsstyrkene, med støtte fra vestlige rådgivere skal kunne håndtere sikkerhetsutfordringene på egen hånd. NATO og Norge vil ha sine styrker «hjem» igjen, og president Putin har servert et tilsynelatende overbevisende argument for dette. Interessen for nye utenlandsoperasjoner er derfor på et lavmål foran NATO-toppmøtet i Wales i september. Dette betyr imidlertid ikke at vi kan se bort fra muligheten for slike operasjoner i fremtiden. De kommer som regel uventet, og det forventes at også Norge deltar.

 Tiden kan derfor være inne til å gjøre opp status. Hva har egentlig Norge oppnådd ved sin deltakelse i internasjonale operasjoner, og spesielt i Afghanistan og Libya? Og hva forteller dette oss om hva slags operasjoner vi eventuelt bør være med på, dersom og når de kommer? Det kan være nyttig å ta utgangspunkt i at vi må forholde oss til tre forskjellige «arenaer» når en operasjon skal vurderes. Det er «hjemmearenaen», hvor en regjering må søke støtte for deltakelsen; det er «institusjonsarenaen» hvor en regjering skal vise solidaritet gjennom å gi støtte, og det er selve «innsatsarenaen», hvor styrkene skal utføre sitt oppdrag. Strategien i en internasjonal operasjon må ta hensyn interesser og utfordringer på alle disse «arenaene», og det er ikke gitt hvilken arena som er viktigst.

 «Hjemmearenaen» legger føringer ikke bare for om Norge skal delta, men også hvordan. Dette førte til at Norge ikke innledningsmessig deltok i Irak, begrenset hvordan Norge kunne delta i Afghanistan, og førte først til reduksjon og så til tidlig avslutning av innsatsen i Libya. Dette hadde konsekvenser både i forhold til «institusjonsarenaen» og «innsatsareanen».  Det var imidlertid «institusjonsarenaen» som var viktigst for den norske deltakelsen; å vise at man ikke bare deltar, men også på en tellende måte, som i Libya. Dette gir goodwill og innflytelse i NATO, og var sikkert ingen ulempe i forbindelse med valget av generalsekretær i NATO!

 Det er også nyttig å skille mellom opprørsbekjempelse og regimebekjempelse, som er operasjoner av svært ulik karakter. Et det et opprør som skal bekjempes medfører dette en langvarig og risikofylt asymmetrisk krigfører som vil tære på støtten fra hjemmearenaen. Regimebekjempelse derimot er en kortvarig konvensjonell konflikt, hvor småstater med høyt teknologisk er utdanningsmessig nivå kan spille en viktig rolle. I tillegg er overføringsverdien fra denne type operasjoner til innsatsen hjemme mye større enn i opprørsbekjempelser.  I så henseende er Libya en langt mer attraktiv modell både politisk og militært enn Afghanistanmodellen. Men som sagt vet vi lite om hvilke operasjoner fremtiden eventuelt kan bringe, og hvilke Norge kan bli involvert i.

Les mer om boken Norge i internasjonale operasjoner: Militærmakt mellom idealer og realpolitikk her!


Anders Kjølberg er pensjonert forsker fra Forsvarets forskningsinstitutt og er tilknyttet Krigsskolen og er nå aktuell med boken Norge i internasjonale operasjoner: Militærmakt mellom idealer og realpolitikk. Han har forsket på en rekke sikkerhetspolitiske problemstillinger, blant annet krisehåndtering, internasjonale militære operasjoner, samt norsk og russisk sikkerhetspolitikk. Han er magister i Statsvitenskap fra Universitetet i Oslo og har i en årrekke vært foreleser og veileder ved Universitetet og Forsvarets skoler. Kjølberg har vært redaktør for fire bøker og utgitt omlag 200 publikasjoner.